Tidlig på nittitallet – i ’93-’94 – ble det skrevet en del om noe som ble kalt «Internet» i diverse teknologiorienterte magasiner. Det var noe som appellerte til meg, så jeg begynte å koble meg på diverse BBSer og lignende ved hjelp av et gammelt treigt modem jeg fant i en skuff på jobben. Dermed fikk jeg lastet ned det jeg trengte av software for å komme meg på dette Internettet, og jeg skaffet meg mailadresse hos EU-net, og begynte så smått å komme i gang. Alt dette skjedde på jobb hos FCB i Oslo, via oppringt samband. Etter en stund fikk jeg mast meg til et state of the art 28,8-modem, og kunne begynne å sjekke ut de kommersielle sidene av nettet. Dette var før noen visste hva en nettavis var, før bannerne og alt det andre.
Ganske raskt kom det spørsmål fra en av kundene våre, Peppe’s Pizza, om jeg kunne hjelpe dem å komme på nett. IT-sjefen deres har alltid vært langt fremme teknologisk, og dette måtte han være med på. Så jeg skrudde sammen noen sider, og fikk hjelp av Telepost Communication til programmering og publisering. Dette var den gang HTML var helt nytt, så vi hadde ikke så veldig store muligheter til å designe noe. Man var låst til grå bakgrunn, sort tekst og blå linker, det hele kunne bare settes opp i én spalte, og man kunne velge mellom Arial og Times som font. Grafikken kunne være firkantede .gifer, og ikke noe mer.
Webben ble skrudd sammen, og sommeren 1995 ble den lansert på nett, og lagt ved diverse IT-magasiner på diskett(!). I begynnelsen var den bare menyen og telefonnummer (slik som den fysiske menyen), men ganske snart fikk vi satt opp et bestillingsskjema med mailto-funksjon. Dermed kunne kunden krysse av for hva han ville ha, klikke på «send» og så få levert pizzaen på vanlig måte. Bestillingen gikk som vanlig mail til en PC som stod på Peppe’s callcenter, og så tok de bestillingen videre. Enkelt og greit.
Vi fant ganske snart ut av vi var først i verden med å kunne tilby bestilling av pizza direkte via internett. Det fantes allerede en løsning i Statene, men der måtte man skrive ut bestillingsskjemaet og sende det via fax til pizzasjappa. Lanseringen traff ganske bra PR-messig også, og headinger som at «Internett er kommet for å bli – nå kan du tilogmed bestille pizza via nettet» dukket opp rundt i verden.
Rent forretningsmessig var ikke løsningen noen stor suksess – i begynnelsen fikk de 6-10 bestillinger i uka (hovedsaklig fra reklamebyrået sitt (meg) og et par andre nerder), men PR-effekten var formidabel.
(Bildene her er scanninger av papirutkjøringer av siten. Den ferdige siten kommer her så snart jeg finner en av diskettene en ligger på og får en av de gamle datamaskinene mine som kan lese disketter til å virke.)