Musikk-karieren min begynte, som for mange andre, i skolekorps på 70-tallet. Jeg begynte på trompet og kornett (sågar ess-kornett), men gikk fort over til trommene. Min far hadde nemlig sitt gamle trommesett stående (han er en habil jazz-trommis), og det rigget jeg opp og lærte meg å spille på.
På ungdomsskolen hadde vi gitarundervisning, og da noen av gutta der ville starte band ble jeg selvsagt dratt med. Ikke bare hadde jeg tilgang på et trommesett – jeg kunne spille også. Dermed var bandet «Høideskrekk» en realitet, og så «Barock» og diverse annet. Dermed var snøballen i gang, og ryktet om han lille trommisen spredte seg.
Som 16-åring ble jeg hyret inn som trommis i dansebandet «Atlantic». De hadde et bra utbygd kontaktnett, og spillejobber over hele Vestlandet. Så da ble det spillejobber nesten hver helg, med utallige timer i bandbussen og soving på billige hotellrom noen år. Ved siden av de vanlige dansejobbene på ungdomshus, samfunnshus og hoteller (ja, folk gikk ut og danset til levende musikk på 80-tallet) var vi backingband for Johannes Kleppevik, «Kystens Trubadur». Låtene hans var en slags norsk versjon av contrymusikk som ikke var så veldig spennende å spille (det er derfor jeg sier «jeg spiller alt – untatt contry»), men du verden for en stemning hans skapte.
Å kalle oss popstjerner er vel å ta litt vel hardt i, men vi fikk et godt innblikk i hvordan livet på veien arter seg for de som er kjendiser. Vi opplevde å bli lurt både inn og ut bakveien, slagsmål om damer, å bli møtt med bilkortesje og ordfører på fergekaien og så videre. (Fun fact: Filmregissør og nesten Oscarvinner Morten Tyldum spilte keyboard i bandet et par års tid.)
Det holdt selvsagt ikke å spille i bare ett band, så da jeg gikk på gymnaset startet vi tungrockbandet (eller puddelrockbandet som det ville blitt kalt i dag) «Bequerel». Vi spilte en 60/40-miks av coverlåter og egne ting, og hadde en ganske brukbar suksess rundtomkring. Vi fartet rundt i en knallgul Mercedes 630D (vestlandets raskeste bandbuss), og levde et ordenlig klisjefylt ungt rockeband-liv. Dessverre hadde vi det alt for gøy og for mange spillejobber til at vi fikk gjort noen skikkelige opptak, men det finnes noe som kommer ut etter hvert. (Fun fact: Bandnavnet oppstod som følge av Tsjernobyl-ulykken. Bequerel er måleenheten for radioaktivitet, og siden vi syntes vi var både hyperaktive og kule passet navnet bra. Dessuten har det høye bokstaver først og sist og en q i midten, og det likte jo designeren Jørn.)
Og så spilte jeg i bluesbandet Basement Blues på si sammen med et par kolleger fra avisen jeg jobbet i og et par andre. Veldig upretensiøst og bare fast husband på den brune puben «Den Danske Kælder» i Bergen sentrum, men veldig morsomt også.
I 1990 flyttet jeg til Oslo for å begynne på Westerdals Reklameskole, og 80-tallsbandene var historie.